Metakompetanse blogginnlegg

Jeg er ikke enig med Kunnskapsminister Kristin halvorsen

I Frøydis Braathens artikkel “Norske elever bruker lang tid” i dagens Aftensposten, fremkommer det at gjennomstrømningen av elever som tar videregående på normert tid er lavere enn i mange andre land. Hva kommer dette av?

Leder i Elevorganisasjonen Andreas Borud sier det må gjøres mer for å motivere norske elever i videregående skole. Videre at de vet at motivasjonen hos mange elever er lav, og mange har avmaktsfølelse og føler de ikke blir hørt. I tillegg nevnes viktigheten av medvirkning og at elevene får mer eierskap til sin egen utdanning.

Som utøver innen feltet kommunikasjon, ledelse og motivasjon, er dette meget presist formulert, og jeg savner en debatt om hvordan det arbeides med dette i skoleverket, da spesielt ift det igangsatte NY Giv-prosjektet i kampen mot frafall. Dette er en av statsråd Halvorsens hovedsaker. Hun skal i årene fremover sette inn flere ressurser for å få flere til å fullføre skolegang.

Spørsmålet er; Hvilke ressurser settes inn i skoleverket for å hindre frafall?

I flere stater i USA har de gjennom mange år jobbet aktivt for å hindre frafall og få flere elever til å fullføre skolegang.

De har erfart at man ikke kan finne en endelig løsning eller mirakelkurer, men aktiviteter som er komplementære i forhold til hverandre og bygger hverandre opp.

En kritisk debatt burde faktisk finne sted i Norge mht hvilke virkemidler som brukes i skoleverket. Leder i Elevorganisasjonen Andreas Borud er inne på et meget viktig poeng når han nevner motivasjon som et område der det må gjøres mer. Det gjennomføres i dag et meget omfattende arbeide innen forbedret undervisning i basisfag, lesing, regning og skriving. Denne innsatsen må i mye større grad etter min mening kompletteres med undervisning og trening i hvordan elevene skal bli bedre rustet til å gjennomføre videregående opplæring ved å lære å lære. Dvs få lært inn mestrings- og endringskompetanse som gir ferdigheter og selvhjelp slik at eleven selv ser hensikten med skolegang og det å lære. Og at dette betyr noe utover det å lære fag eller intensivert undervisning i regning, skriving og lesing. De må med andre ord lære hvordan man motiverer seg selv tilbake til skolen, eller til å fortsette videregående opplæring eller til arbeid, slik at det oppleves redusert drop-out og redusert fravær.

Denne opplæringen i motivasjon, selvledelse, hjelp til selvhjelp eller hva man ønsker å kalle det, går fort å lære bort, er uhyre enkel å ta til seg, og kan enkelt innpasses og ses i relasjon til all annen undervisning.

For å øke kunnskap om læring til selvhjelp kan det gjøres gjennom en verktøykoffert som er todelt:

  1. Lære å forstå situasjoner som innebærer endringer og valg for eleven
  2. Konkrete tiltak som kan benyttes for å endre situasjonen

Resultatet er at elever lærer å lære og får hjelp til selvhjelp gjennom etablerte verktøy og dermed bedre ferdigheter hva angår mestrings- og endringskompetanse. Noe som kommer dem hele livet til gode. Bonus er at  lærerne får anvendbare verktøy som er kompatible med fagopplæring og allerede etablerte it-verktøy i skoleverket for elevoppfølging. Dette støtter i tillegg opp om en moderne mentoringrolle for lærerne; ikke bare fokus på fag, men også lære elevene å lære og ta ansvar for egne valg.

Dette er kostnadsmessig meget billige verktøy som må vurderes i skoleverket der innsats, ressurser og bevilgninger er beskrankninger for resultater man ønsker å oppnå.

Det som Leder i Elevorganisasjonen Andreas Borud uttaler, er mitt skjønn meget godt observert. Jeg har tillit til ham fordi han snakker av erfaring og har nærhet til skolesystemet han selv er en del av.

Etter selv å ha studert opplegget for Ny Giv er det betegnende at det satses så vidt mye på opplæring det allerede er mye av innen basisfag, og at det muligens kan bli mer av det samme (MAS). Fare for stigmatisering av elever som har disse utfordringene er dermed stor.

Spørsmålet blir. Har vi en kunnskapsminister som har behov for mer kunnskap?