Metakompetanse blogginnlegg

Lederkurs i Roma – selvinnsikt eller systemfeil?

Etter ca en ukes kraftig mediedebatt velger adm.dir. for Helse Sør-Øst Bente Mikkelsen å ikke ta seniorkurset ved NATO Defence College i Roma. En slik beslutning kommer ikke av seg selv. I likhet med både andre toppledere og høyt profilerte politikere må det et kraftig påtrykk til for at handlemåte og beslutning skal endres.

Om oppfatning og holdning er endret er et annet spørsmål. Kompetanseheving og lederutvikling illustrert gjennom Helse Sør-Øst er både kostnadskrevende, lite målrettet og ineffektiv. Denne attityden er imidlertid dessverre en gjengs oppfatning og handlemåte hos mange toppledere både inne offentlig og privat sektor, og er såvidt sementert som tankemåte at det faktisk utgjør en systemfeil.

Det er en utbredt tanke at lederutvikling, herunder selvutvikling og kompetansegivende kurs (eksemeplvis Nato-kurs i Roma) er et must for at ledere skal kunne bli flink nok til å lede sin virksomhet. Dette er gammelt og seiglivet tankegods fra begynnelsen av 1900-tallet beregnet på styring, kontroll og ledelse av ufaglært arbeidskraft i industrien.

For fremtidsrettede organisasjoner ses lederutvikling og medarbeiderutvikling på som én side av samme sak.
En leder må alltid forholde seg til sin organisasjon og medarbeidere han/hun skal være leder for – og utviklingen må skje samtidig og parallellt. Hvis ikke, blir det som kona som alene går på ekteskapsrådgivning, effekten er at hun kommer tilbake til den samme gretne gubben! Kanskje har de begge to behov for litt tid til seg selv enten det er alene hos ekteskapsrådgiveren eller i Roma – men det er ikke det som er poenget her.

Poenget er at ledere etter leder- og selvutviklingskurs står overfor en formidabel og kostnadskrevende oversettingsjobb av de prinsipper og lederferdigheter som skal overføres til den organisasjonen eller systemet de er ment å skulle fungere. Og denne jobben må gjøres sammen og i samarbeid med dem som til daglig virker i systemet. Dette for at utviklingen i organisasjonen/systemet knyttes til de oppgaver, problemer og utfordringer som både medarbeidere og sluttbrukere føler er utfordringer. Det er tross alt de som utfører oppgavene i det daglige og de som er mottagere (kunder, publikum, pasienter osv) som sitter nærmest, og til syvende og sist ser effekten.